NYHETER

Juleklang i Høyesterett – ny avgjørelse om artist også er å regne som produsent

To julebjeller

Høyesterett har nettopp sluppet den nyeste hiten i åndsverkslovens albumsamling, HR-2023-2282-A. Saken er knyttet til at musikeren Noam Ofir med eget utstyr selv hadde tatt opp, egenkomponerte enkeltspor som ble spilt på synthesizer. Et enkeltspor er et sangelement som er spilt inn uavhengig av de øvrige sporene, for så å senere bli mikset inn i sangen. Enkeltsporene ble senere mikset inn i 3 sanger på albumet Jacuzzi Boyz.  Ved utgivelse av albumet oppsto det uenighet om Ofirs økonomiske rettigheter til de tre sangene han hadde bidratt til på albumet.

Ofir hevdet at han i tillegg til å motta økonomisk kompensasjon som utøvende musiker etter åndsverkloven § 16 og som opphaver etter åndsverkloven (åvl.) §§ 2 og 3, skulle motta økonomisk kompensasjon som produsent etter åvl. § 20, da hadde tatt opp de aktuelle enkeltsporene. Plateselskapet, Mutual Intentions, delte ikke Ofirs oppfatning, og mente at Ofir ikke hadde rett på produsentrettigheter. Partshjelperne FONO og IFPI Norge, som er interesseorganisasjoner for plateselskaper i Norge, sluttet seg til Mutual Intentions anførsler.

Slik saken sto for Høyesterett, var partene enige om at Ofir hadde krav på kompensasjon etter åvl. §§ 16 og 2 jf. 3, og krav på kreditering som artist og utøvende musiker. Det var også enighet om at Ofir hadde samtykket til bruk av enkeltsporene på platene. Spørsmålet for Høyesterett var dermed om Ofir hadde rett på økonomisk kompensasjon for sin rolle som produsent på enkeltsporene i tillegg til sine kompensasjon som artist og utøvende kunstner. Nærmere bestemt var spørsmålet om Ofir i lovens forstand var å regne som «produsent» på de aktuelle låtene.

Høyesterett konkluderer med at Ofir gjorde lydopptakene som et ledd i sin rolle som komponist og artist på platen. Platen var et prosjekt som var initiert, tilrettelagt og bekostet av plateselskapet, og særlig viktig var det at det var plateselskapet som tok initiativ overfor Ofir til produksjon av enkeltsporene ved å oversende bl.a. lydskisser som enkeltsporene Ofir laget ble basert på. Dette ledet til at det var plateselskapet som hadde produsentrettighetene etter åndsverkloven.

Vi deler Høyesteretts oppfatning. Vi mener at det motsatte resultatet ville ledet til en uheldig sammenblanding av rettighetene som kan bidra til å undergrave den egentlige produsentens rettigheter. Reglene i åvl. § 20 skal beskytte produsentens rettigheter, nemlig den som tar initiativ til, tilrettelegger for og bærer omkostningene ved en produksjon. Høyesterett påpeker at det er viktig å beskytte denne rettigheten, da det er den eneste som produsentene har, samtidig som disse er sentrale i tilvirkningen av nye verk.

Ofir får her sitt økonomiske tarv ivaretatt ved royalties som utøvende musiker og artist. Det er også mulig for Ofir å lene seg på alminnelige arbeidsrettslige prinsipper for hans rolle som lydtekniker ved innspillingen. Behovet for en ytterligere økonomisk kompensasjon for å ta opp lyden rent teknisk er hverken sentral for utøvende kunstnere eller artister, da de i tilstrekkelig grad kan benytte de eksisterende rettighetene, samt arbeidsrettslige og alminnelige kontraktsrettslige prinsipper for å få ivaretatt sine økonomiske interesser. Vi mener at det vil kunne virke prosessdrivende og kostnadsøkende dersom det opprettes et økonomisk insentiv for artister til å ta opp egne spor for å få ytterligere økonomiske rettigheter. De beste grunner taler derfor for at det å ta opp lyd i seg selv ikke kan kvalifisere for produsentrettigheter etter åvl. § 20.

Dommen utelukker imidlertid ikke at en artist kan oppnå egne produsentrettigheter, men det må, slik vi leser dommen, kreves noe mer enn at artisten tar opp og oversender enkeltsporene til den overordnede produsent for videre bearbeiding. Høyesterett er også inne på dette når den kommenterer sak 20/01155 og 20/01158 i Nederland om musikeren Martin Garrix sine produsentrettigheter. Det fremgår der at Garrix selv tok langt mer initiativ, utøvde stor grad av selvstendighet, hadde flere oppgaver og pådratte kostnader enn det Ofir har i denne saken. Hvorvidt en artist har produsentrettigheter, må altså bero på en konkret vurdering av artistens bidrag som produsent i det enkelte tilfellet. Det må også kreves at artisten selv har gått utover det som normalt kan forventes av en artist eller utøvende musiker ved innspilling og produksjon av lydopptaket.

SJUR SØLSNES

Bilde: Image by KamranAydinov on Freepik