Den 15.11.2017 avsa Høyesterett endelig dom i tvisten mellom på den ene side Aukruststiftelsen og Hunderfossen Familiepark AS og på den andre siden Caprino Filmcenter AS. Dommen knytter seg i hovedsak til vurdering av rettigheter i bearbeidelser av åndsverk, jf. åndsverkloven (åvl.) § 4, annet ledd.
Av åvl. § 4, annet ledd, fremgår det:
Den som oversetter eller bearbeider et åndsverk eller
overfører det til en annen litterær eller kunstnerisk form,
har opphavsrett til verket i denne skikkelse, men kan ikke
råde over det på en måte som gjør inngrep i opphavsretten
til originalverket.
Bestemmelsen innebærer at man kan bearbeide et eksisterende verk, f.eks. ved å lage en film basert på en roman, men det nye verket – bearbeidelsen – kan ikke utnyttes uten tillatelse fra originalverkets opphavsperson.
Tvisten gjaldtutnyttelse av rettigheter knyttet til fantasi-racerbilen «Il Tempo Gigante», kjent fra filmen «Flåklypa Grand Prix».
Sakens bakgrunn strekker seg tilbake til sent 60-tall, da humoristen og tegneren Kjell Aukrust og filmskaperen Ivo Caprino startet et samarbeid som resulterte bl.a. i filmen «Flåklypa Grand Prix» fra 1975, en av norsk filmhistories største suksesser.
Caprino Filmcenter anla i 2014 søksmål mot fornøyelsesparken Hunderfossen Familiepark da selskapet etablerte en berg-og-dal-bane – kalt «Il Tempo Extra Gigante» – basert på racerbilen «Il Tempo Gigante». Caprino Filmcenter hevdet at fornøyelsesparken krenket deres opphavsrett til racerbilen ved berg-og-dal-banen. Aukruststiftelsen og Hunderfossen Familiepark hevdet på sin side at det kun var Kjell Aukrusts rettigheter som var utnyttet. Aukruststiftelsen forvalter rettighetene etter nå avdøde Kjell Aukrust, og hadde samtykket til bruken.
Partene var enig om at Il Tempo Gigante slik den fremstod i filmen (filmbilen) rettslig sett var en bearbeidelse av det originale verk – Aukrusts tegning av racerbilen. Spørsmålet var hvorvidt det var bearbeidelsen – altså filmbilen – eller originaverket – altså Aukrusts tegning – som dannet utgangspunktet for berg-og-dal-banen.
Sør-Gudbrandsdal Tingrett kom til at Caprino Filmsenter ikke hadde opphavsrett til verket slik det var benyttet i berg-og-dal-banen. Eidsivating Lagmannsrett var av en annen oppfatning og la i ankesaken til grunn at det avgjørende utgangspunkt for berg-og-dal-banen helhetsinntrykket av bearbeidelsen – som også Caprino Filmsenter AS hadde rettigheter til.
Høyesterett avviser Lagmannsrettens forståelse av åvl. § 4, annet ledd. Istedenfor at bearbeiderens vern favner helhetsinntrykket av bearbeidelsen med «fradrag» av det helhetsinntrykket som fremgår av originalverket – slik Lagmannsretten har lagt til grunn – uttaler Høyesterett at riktig tilnærming for å fastslå hva som er vernet som bearbeidelse er
«å klarlegge hvilke selvstendige endringer og tillegg
bearbeideren har tilført originalverket, og så vurdere om
disse fyller kravet til verkshøyde, hver for seg eller etter
en helhetsbedømmelse. Bearbeidelsen må ved denne
vurderingen holdes opp mot alle sider av originalverket
som er uttrykk for originalopphavsmannens åndsinnsats –
detaljer så vel som helhet.»
Høyesterett legger på denne bakgrunn til grunn at filmbilen i stor grad består av Aukrusts opphavsrettslige vernede elementer, og at det er disse elementene er å gjenfinne også i berg-og-dal-banen. Følgelig utgjør Hunderfossens berg-og-dalen-bane ikke en krenkelse av filmbilen.
Dommen klargjør at en bearbeidelse etter åndsverksloven § 4, annet ledd, ikke nyter opphavsrettslig vern utover den skapende innsats bearbeideren har nedlagt i bearbeidelsen – også selv om bearbeidelsen skjer i samarbeid med den opprinnelige opphavspersonen. Bestemmelsen er viktig å være oppmerksom på for alle som både skaper og videreutviklere åndsverk, og blir ofte særlig aktuell når verker skal kommersialiseres.